KILIMANJARO, for en opplevelse

Fredag 26. Desember
Vi reiste fra Arusha til Marangu, en liten landsby ved foten av Kilimanjaro. Her møtte vi guidene som skulle være med oss på fjellet, og de viste oss rundt i landsbyen. Siden det var andre juledag begynte vi dagen med besøk i både luthersk og katolsk kirke. Videre gikk turen gjennom banan- og kaffeplantasjer, og vi besøkte et lokalt ølbryggeri som laget bananøl vi fikk smake på. Vi fikk servert en herlig lunsj hjemme hos den ene guiden. Det var spennende å få komme inn i hjemmet deres og se hvordan folk lever i dette området. Kvelden ble brukt til pakking og forberedelse til turen.

Lørdag 27. Desember
Etter frokost på hotellet kjørte vi til gaten til Kilimajaro nasjonalpark, 1 970 m.o.h., hvor vi møtte guider og bærere. Vi var 7 personer som skulle gå turen, inkludert turleder Marit Andreassen. I tillegg hadde vi totalt 19 personer som fulgte oss. Av disse var det 3 guider som gikk sammen med oss hele turen. Vi skulle ikke bære noe annet enn dagstur sekk selv, så all bagasjen ble tatt av bærere. I tillegg til vår bagasje, måtte alt som trengtes av mat, vann, kokeutstyr og gass til alle dagene i fjellet bæres fra Marangu. Til sammen ble dette en god del utstyr, og på grunn av en regel som sier at bærere ”kun” får bære 20KG på hodet hadde vi såpass mange bærere osv. Kokker, assistenter og bærere så vi ikke så mye til i løpet av dagene, de hadde et helt annet tempo enn oss oppover bakkene:).

Vi gikk i 5 timer (10 km) gjennom regnskogen til MANDARA, 2 700 m.o.h., hvor vi ble innlosjert i ”Norad-hytter”. Etter endt vandreetappe fikk vi servert kaffe, te, kakao, saft, peanøtter, popcorn og annen snacks i ”mathytten”. Deretter fulgte formiddagshvil, middag, ettermiddagshvil og leggetid.

Søndag 28. Desember
Vi ble vekket tidlig av at kjøkkenhjelperne kom på hyttedøren med vaskevann og te/kaffe, ganske luksus med te i soveposen når det er kaldt ute :) . Frokost klokken 07.00 bestod av grøt, omelett, brød og frukt. Etter frokost fikk vi utdelt proviant til turen: 3-5 liter vann og en stor matpakke. Vi begynte å gå i 8-tiden, og brukte ca 8 timer på å gå 12 km. På grunn av tynn luft gikk vi svært sakte, pole-pole, oppover. Vi startet dagen med å gå i regnskog, men kom etter hvert høyere opp og landskapet ble mer åpent og vi kunne skimte toppen langt, langt foran oss. Alle turdeltagerne var ivrige fotografer, så det ble ganske mange fotostopp oppover i bakkene. I tillegg skulle alle drikke store mengder væske, så det ble en del toalettstopp også... Fremme i HOROMBO, 3 720 m.o.h., fikk vi igjen drikke og snacks før vi slappet av utover ettermiddagen. Flere i gruppen kjente symptomer på høydesyke med hodepine, kvalme, tretthet og oppkast.

Mandag 29. Desember
Denne dagen var en akklimatiseringsdag for å bedre tilpasse oss høyden, vi skulle gå en tur, og overnatte på HOROMBO en natt til. Vi spiste frokost, pakket dagstursekken og satte nesen mot MAWENZI HUT, 4 600 m.o.h. Vi brukte vel 5 timer på den 6 km lange (eller korte om du vil) turen. De siste bakkene opp til hytten gikk jeg nok ikke sakte nok, for da jeg kom opp til hytten var jeg ikke helt i form. Etter litt drikke og mat var alle på bena igjen og turen ned igjen gikk adskillig lettere enn opp.

Tirsdag 30. Desember
Vi pakket sakene igjen og gikk fra HOROMBO til KIBO, 4 700 m.o.h. Det var en laaaang dag med mange pauser. Terrenget vi gikk i var ørkenlandskap, kaldt og støvete. Veien var lett og fin uten særlig mange bratte partier, men den tynne luften gjorde turen veldig slitsom. Spesielt de siste hundre høydemeterne var tunge, og formen min var ikke på topp (det kjentes litt ut som feber, migrene og spysyke samtidig). Da vi endelig nådde KIBO-leiren, som er siste stoppested før oppstigningen til toppen, var det rett i seng for å sove noen timer. Flere i gruppen kjente nå symptomer på høydesyke, men heldigvis var ingen var alvorlig syke. Turleder hadde med et lite apparat som måler oksygenopptaket (et oksymeter), og kontrollerte de som følte seg dårlig, så vi var i gode hender.

Onsdag 31. Desember – Nyttårsaften
Vi ble vekket litt før midnatt for å spise ”frokost” før vi kledde oss og gjorde oss klar for siste etappe. Utstyrt med hodelykt, gåstaver og kledd for 15 kuldegrader begynte vi oppstigningen. Det var bekmørkt ute og det eneste vi så var noen meter med sti og personen som gikk foran oss. Vi gikk sikk-sakk i et kjempestort, kjempebratt ”grustak”. Noen mener at man går om natten for å ikke bli vettskremt av utsikten man etter hvert vil få nedover, mens hovedgrunnen nok er den fantastiske soloppgangen man kan nyte fra toppen hvis man når den på morgenkvisten.

Vi gikk saktere enn jeg noen gang har gjort før, very pole-pole! Ingen snakket, alle konsenterte seg om å sette ene foten foran den andre uten å snuble eller bruke unødvendig mye krefter. Da vi kom til Hans Mayers Cave, 5 151 m.o.h., hadde vi en kort spisepause men man har liten matlyst på den tiden av døgnet i slike høyder! På ca 5 300 m.o.h. måtte dessverre et av gruppemedlemmene snu. Jeg var ikke så langt fra å bli med nedover jeg også, men sta som jeg er fortsatte jeg oppover.

Solen gikk opp en stund før vi nådde toppen, men jeg tror ikke noen av oss var i form til å nyte den. Omtrent klokken 06:30 kom vi opp på kraterkanten ved GILMANS POINT, 5 681 m.o.h. Jeg husker lite fra det som skjedde på toppen, bare at jeg var svimmel, kvalm og ganske fornøyd med å ha klart å komme meg opp! Etter en kort fotosession fikk jeg beskjed av guiden om å snu nesen nedover igjen. Helst ville jeg nok gått videre til UHURU PEAK som er det høyeste punktet på kraterkanten, men da hadde jeg ikke klart å komme meg ned igjen for egen maskin. (På forhånd hadde jeg sagt at det er ikke så kult trasse seg videre hvis det betyr at man må bæres ned igjen, jeg ville ikke utsette de andre i gruppen eller guidene for det…) Resten av gruppen nådde UHURU PEAK, 5 895 m.o.h., etter ca 1,5 timer tur videre.

Turen nedover den bratte fjellsiden var mye lettere enn oppover, men det var ikke bare enkelt når man var litt svimmel og sliten. Vel nede på KIBO var det rett i soveposen for å få seg noen timer på øyet før vi gikk videre ned til HOROMO. På HOROMBO feiret vi nyttårsaften og at vi hadde nådd toppen. Alle var veldig slitne, og jeg tror det er første gang jeg har vært i seng ca 21.00 på en nyttårsaften (!!).

Torsdag 1. Januar
Vi stod opp tidlig og gikk ned til MANDARA for å spise lunsj. Derfra gikk vi helt ned til parkinngangen og turen var plutselig over. Ved inngangen til parken fikk vi hver vår flaske Coca Cola som faktisk smakte helt fantastisk J (Ruten vi gikk heter egentlig Marangu-route, men den kalles også Coca Cola ruten). Utenfor møtte vi alle bærerne, guidene osv, og hadde en liten avslutning. Vi takket for deres innsats og gav dem tips og turutstyr vi ønsket å gi bort, de sang Kilimanjarosangen for oss, vi tok gruppebilde og de som nådde en av toppene fikk utdelt diplom.