Første uken på Haydom

Mandag var offentlig helligdag og ikke ordinær arbeidsdag. Vi oppfattet det slik at dersom folk ikke ønsket å jobbe kunne de ta fri hele dagen… En god del folk hadde tatt seg fri, men vi fikk likevel treffe mange hyggelige folk. Slik gikk dagen (og slik går de fleste dagene):

07:00
Dagen begynte med frokost klokken 07:00. På gjestehuset ble det servert hjemmelaget brød og rundstykker (ikke alt like ferskt, men vi har heldigvis brødrister) med peanøttsmør eller vanvittig søtt syltetøy hver morgen.

07:30
Etter frokost var det ”doctors meeting” på biblioteket. Her ble de nyinnlagte pasientene presentert. Noen av diagnosene var osteomyelitt, malaria, brudd, tuberkulose, leopardangrep og slangebitt. I tillegg ble alle dødsfall i løpet av siste døgn/helgen presentert og diskutert.

08:00
Etter legemøtet deltok alle ansatte, frivillige og studentene fra Haydoms egen sykepleierskole på morgenandakt i ”Sala”. Andakten var både på engelsk og swahili, så det var greit å forstå. Salmer på swahili var hakket vanskeligere, men her stemte sykepleierstudentene skikkelig i! Alle nyankomne må presenteres, og vi måtte frem og fortelle litt om hvem vi var og hva vi skulle gjøre på Haydom.

08:30
Legene og fysioterapeutene samlet seg til røntgenmøte hvor røntgenbilder og CTer ble presentert. Vi har ikke fått noe opplæring i vurdering av røntgenbilder/CT på skolen, så en del av det som ble presentert var ganske vanskelig å forstå. Bruddbilder var greit, for vi vet ganske godt hvordan skjelettet skal henge sammen. På røntgenbilder av thorax kunne vi lett se lungene, men det var ikke like lett å se forskjell på tumor, tuberkulose og væske (vi har blitt fortalt at etter en stund skal vi klare å skjelne mellom disse også).

09:00
Legene gikk ”rounds” på de forskjellige avdelingene, og vi fulgte en lege på Surgical 2(ortopedisk). Det var ganske overveldende å komme inn på sykehuset uten å være forberedt på det som møtte oss. Vi hadde blitt fortalt at det er en ganske stram lukt på sykehuset, men det er faktisk bare forbokstaven. På hvert rom lå ca 8-10 pasienter. Det er de pårørende sin oppgave å stelle, vaske og mate pasientene, så i tillegg til pasienter er det kanskje 10-12 pårørende inne på hvert rom. De fleste av disse bor til vanlig i jordhytter laget av jord og kumøkk, med dyr og ildsted inne i huset, og de har ikke innlagt varmtvann og dusj for å si det slik… De norske sykepleierstudentene har senere fortalt oss at laken ikke nødvendigvis blir skiftet, men kanskje snudd eller byttet ut med et som er litt renere. Det er ikke rart det er litt stram lukt…

Vi fikk blant annet se noen av pasientene vi hadde hørt om på legemøtet og sett røntgenbilder av. Veldig mange av pasientene henvender seg ikke til sykehuset før langt ut i sykdomsforløpet. Flere prøver først tradisjonell behandling hos en medisinmann eller venter på at det skal gå over av seg selv. Når de innser at Haydom er siste håp, og de vurderer at det er verdt å bruke penger på, kommer de. For eksempel kan infeksjon i et åpent brudd eller et sår kan være så ille at når de oppsøker sykehus er amputasjon siste utvei.

Spesielt gjorde noen pasienter inntrykk på meg første dagen: en voksen dame som var så brutalt overfalt at hun hadde flere åpne brudd i et ben, løse hudfliker, store sår, manglende fingre og store sår i hodet, en eldre dame som hadde blitt angrepet av en leopard og nesten mistet et øye og en flott, ung jente som pga betennelse i ankelen hadde måttet amputere foten under kneet.
Etter ”rounds” hadde vi ikke så mye å gjøre på sykehuset når fysioterapeuten ikke var på jobb, så vi satt med nesen i lærebøkene i noen timer før lunsj – inspirert og forvirret etter dagens inntrykk.

13:00
Lunsj på gjestehuset bestod av ris, kjøtt, salat og frukt. Enkelt og greit, men det kan fort bli kjedelig i lengden.

14:00
Etter lunsj flyttet Irene og jeg inn i det som skal være hjemmet vårt de neste 3 månedene. Klær ble pakket ut, myggnett hengt opp, skittentøy organisert, senger redd opp, sanitærforhold inspisert og til sist kom det litt pynt på veggene. Vi bor i ”studentgjestehuset” som er et todelt hus med 4 soverom i hver del. I nabodelen bor det 4 nederlendere(medisinstudenter) og inne hos oss bor det 3 norske legestudenter og 1 norsk sykepleierstudent. Vi deler stue, bakgård og tilbygg med toalett, dusj og ”vaskerom”.

16:00
Vi fikk to av de andre studentene til å vise oss ”Haydom City”. Rundt sykehuset har det vokst frem en liten landsby med omtrent 20 000 innbyggere. Det er en "handlegate" og et torg hvor man kan finne butikker, til og med mzungo-shops og en frisør som er ”also for white people”. I mzungo-shops får vi kjøpt brus, mars/snickers, kjeks, toalettpapir, Pringles, spaghetti og vaskemiddel. Ellers er det folk som sitter langs veien og selger frukt, nips og brukte klær – ikke store shoppingmuligheter for å si det sånn:) Selv om det er en god del hvite som arbeider på sykehuset virker det ikke som om barna har blitt lei av å peke og rope hver gang de ser en ”mzungo”. Det var morsomt de første gangene, men kan bli slitsomt i lengden. Inne på torget satt vi oss på ”Two Sisters Camp”, en slags café/restaurant/mzungo-shop, og koste oss med en etterlengtet, iskald Cola.

19:00
Middag sammen med alle andre som bor på gjestehuset (som består av flere hus). Ris, kjøtt, salat og frukt til middag også. Litt over syv var det som om noen har skrudd av en lysbryter, og det var plutselig bekmørkt ute. Vi fikk beskjed om ikke gå i gresset etter mørkets frembrudd uten joggesko og lommelykt fordi det er en del slanger her (uæææææsj!). Noen fortalte at de hadde sett en kobra tøffe seg utenfor et av de andre gjestehusene for en ukes tid siden. Vi gikk tilbake til huset vårt med høye skritt og trampet av gårde for å skremme bort eventuelle slanger…

22.00
Både Irene og jeg ligger med hodelykt inni hvert vårt myggnett og leser litt på sengen og grubler på hva morgendagen vil bringe.

Tirsdag, onsdag og torsdag var på mange måter lik mandagen. Samme drill om morgenen med frokost, møter og andakt, men etter røntgenmøtet på tirsdag traff vi fysioterapeuten. Han er en hyggelig fyr som ikke har det særlig travelt med å få noe gjort! Tirsdag fulgte vi han i hælene uten at vi fikk gjort noe som helst. Fra onsdag var det andre boller, det virket som om han hadde forstått at vi kunne gjøre noe av jobben hans, og da ville jo det bli mindre for han å gjøre… Oppgavene vi fikk var stort sett gangtrening med krykker, rullator eller i gangbane. Jeg ble bl.a. satt til å hjelpe en ung jente som nettopp hadde amputert foten under kneet med å lære å bruke krykker. Dette var helt nytt for meg, og da jeg lurte på om det var noe spesielt jeg måtte ta hensyn til fikk jeg til svar: ”Feel free, just do it!” Herlig veileder…

Fredag var vi med på en omreisende mor/barn klinikk, eller outreach som det kalles her, og det var veldig kjekt. Ikke kunne vi ta blodtrykk, ikke kunne vi sette vaksiner og ikke kunne vi snakke swahili, så først følte vi at vi var litt i veien. Etter hvert ble vi satt til å registrere vekten til barna som kom for å bli undersøkt, og det var greit. Når alle barna var registrert, vaksinert og veid, spiste vi ugali (maisgrøt) til lunsj under et akasie tre. Lørdag var vi på marked, og søndag var vi på sykkelsafari.

I skrivende stund er det en uke siden vi ankom Haydom for første gang. Denne uken har vært utrolig innholdsrik og lærerik. Folkene, både afrikanere og europeere, er veldig hyggelige. Landsbyen Haydom er akkurat passe stor nok, og vi har til og med funnet to butikker som selger Cola Light :) Det blir spennende å se hva de neste ukene bringer.