En uventet gjest…

I går kveld var jeg på telefonen med min kjære Rolf, og det var som alltid veldig kjekt å høre fra han! Det er ganske dårlig linje her, men det blir litt bedre dersom man sitter ute og prater (istedenfor inni murhuset…). Jeg hadde funnet meg en stol og satt meg ute på plattingen foran huset. Plutselig hørte jeg en rar lyd, som om noe hadde landet ved siden av meg. ”Rolf, det er en slange her… Den bare falt ned fra taket… Shit, det ligger faktisk en slange rett ved siden av meg!!!” En bitteliten slange lå og krøllet seg to meter bortenfor stolen jeg satt på. Den hadde falt ned fra en sprekk i taket.

Jeg er som kjent ikke veldig glad i slanger, og hårene reiser seg i nakken bare ved tanken på at det kryper slanger rundt i nærmiljøet. Jeg hadde håpet at jeg skulle slippe å møte noen slanger mens jeg var i Afrika, og spesielt ikke treffe de i huset der jeg bor, men slik skulle det altså ikke gå. Slangen ble jaget bort (av meg faktisk) og vi har ikke sett den siden. Fra nå av holdes alle ytterdører lukket, og jeg tar en titt opp hver gang jeg går under tak eller trær…

Le Tour de Haydom

Forrige søndag var vi på sykkelsafari i området rundt Haydom. Det som var beskrevet som en kort 2-timers tur ble til en lang 5-timers tur… Vi hadde følge av guiden vår Soleiman hele veien, og det var jammen greit, for alle grusveiene så like ut. Sykkeltur var en veldig kjekk måte å få et innblikk i nærmiljøet rundt sykehuset, og vi fikk også se hvordan folk i dette området bor og lever. De fleste bor i jordhytter eller i små murhus, og har dyrket mark eller kuer og geiter. Målet med sykkelturen var å besøke en smed og en gullgruve.

(1) Vi var 4 stykker på tur: Anne-Floor og Laura som begge er medisinstudenter fra Nederland, Per som er lege fra Norge/Sveits og meg. (2) Her syklet vi av veien og rett ut i bushen for å se på noen av de gamle gullgruvene.

Blacksmith
Hos smeden arbeidet de med å lage en hammer da vi kom, og det var ganske fasinerende å se hvordan de jobbet. De hadde kun et lite bål og hjemmelaget verktøy. I tillegg til produksjon av verktøy og reparasjoner av forskjellige metallgjenstander laget de smykker og armbånd. Armbåndene er populære både hos de lokale og blant turistene.

(1) Her jobber gutta med å forme en hammer. (2) Metallet legges inn i glørne for å smelte. Fire blåsebelger ble brukt for å få høyere temperatur. (3) Flytende metall ble fylt i en form for å lage armbånd. (4) Først ble armbåndet formet, og deretter ble det meislet inn et mønster. (5) Ferdig armbånd. Per kjøpte det for 10 000 TSH/50 NOK. Det var nok litt overpriset, men vi betalte litt for selve opplevelsen. (6) Smeden viste frem det han hadde å selge av armbånd og smykker.

Gold Mines
Her fikk vi først se inngangen til de forskjellige gruvegangene hvor de hentet ut gullet. Vi hørte banking og hakking mange, mange meter under oss. Da jeg spurte hvor lenge man arbeidet nede i gruvene fikk jeg til svar at det kunne være mørkt når de begynte på jobb og mørkt når de var ferdig for dagen (det vi si minst 12 t pr dag). Per lurte på om ikke de måtte følge Tanzaniansk lov om 8-timers arbeidsdager, men vi fikk til svar at dette var et privat selskap, og da gjelder visst nok ikke slike lover… This is Africa…


Et lite stykke unna gruvegangene var det et stort område med flere vannbasseng og noen hus. Der fikk vi se hvordan de vasket sanden for å få tak i de gylne små gullkornene. Det var litt av en tidkrevende jobb å vaske gjennom all sanden som ble tatt opp fra gruvene. All sanden ble vasket to ganger for at ikke noe gull skulle gå tapt. I slutten av utvinningsprosessen ble sanden blandet med kvikksølv for at man lettere skal få ut gullet. Det var effektivt, men det kan ikke være spesielt sunt å sitte med kvikksølv opp til albuene dag etter dag.

(1) Gruvegangene gikk under her, og åren var ca 0,5 m i diameter. (2) Sanden som kommer fra gruvene blir lagt i en slags sil og blandet med vann. Vann og sand renner nedover en renne med to lag med stoff i bunnen. (3) Stoffene som ligger i bunnen av rennen fanger opp gullkornene, og disse blir skylt i en bøtte med vann. Sanden som ligger i denne bøtten blir sendt videre til neste skritt i utvinningsprosessen. (4) I et fat med sand og vann skyller de ut enda mer av sanden. (5) Til slutt blandes det med kvikksølv, og små dråper med kvikksølv og gull samler seg i bunnen av fatet. (6) Kvikksølv og gull blir filtrert gjennom en stoffbit, og de sitter igjen med en liten klump. Denne brennes, og sluttproduktet er da rent gull.

Her bor Irene og Ingrid

Vi bor som sagt i ”studentgjestehuset” som er et av 5 gjestehus på Haydom. Det varierer en god del hvor mange som bor på de forskjellige gjestehusene, men for øyeblikket er vi omtrent 30 stk til sammen. Alle måltidene spiser vi felles, i et eget hus med matsal og kjøkken, og det er veldig kjekt. Maten er ganske ensformig, det er mye kjøtt og ris. Kjøttet blir gjerne kokt og servert flere ganger, og 3 gangen det står på bordet er det som regel mørt og fint. Forrige dagen stod en ku og smilte utenfor huset vårt, og jammen meg fikk vi den til middag dagen etterpå. Kortreist mat :)

Matsalen (Foto:Irene)

”Studentgjestehuset” er todelt, med stue og 4 soverom i hver del. Hver halvdel har felles stue, og det er som regel her vi sitter utover kveldene. Det blir en del kortspill, backgammon og Ligretto(takk til speiderjentene for flott reisegave)! I "vår" halvdel bor vi 6 norske fysio-, sykepleie- og legestudenter. I nabohalvdelen bor det 4 nederlendere.

(1) Stue (2) Bursdagsbesøk for Kristin 26 år (3) Bakgården med klesvask vi vasker for hånd (4) Irene utenfor huset

Bak huset er det en bakgård og et tilbygg. I tilbygget er det vask, toalett, dusj og vaskerom. Vi har ”utedo” (vi må i hvert fall ut for å komme på do) men er heldig som har skikkelig porselendstoalett og ikke bare et hull i gulvet. Både dusj og do har god gjennomtrekk, og det er kjekt når alle i huset har afrikamage, men ikke like kjekt når det blåser og er ”kaldt” ute og man skal prøve å ta en varm dusj. Varmt vann i dusjen har vi så lenge vi har vann, vannet varmes nemlig opp av et varmeelement i dusjhodet (forrige dagen fikk Irene støt da hun dusjet). Fasilitetene er ikke akkurat fliselagt, det er kald, kjip betong på gulvet og råtne tredører. I dag har vaktmesteren vært på besøk og skiftet ut sisternen på toalettet for 4 gang på halvannen uke, men det lekker like gale som før… Man må altså ha gode sko på seg for å vasse til toalettet, og de fleste velger å dusje med slippers/crocks. Litt uvant til å begynne med, men etter å ha besøkt en del andre toaletter og sett folk vaske seg i en bøtte med solvarmet vann, begynner man å sette pris på denne luksusen man har.

(1) Toalett (2) Dusj

 Soverommene er helt greie, akkurat stort nok til Irene og meg. Sengene er ca 8o cm brede, 170 cm lange og har alt for tynne madrasser. Heldigvis er ikke jeg verken lang eller bred, så det går stort sett greit (det er verre for sykepleierstudenten Vegard som er 192 cm høy). Vi har massevis av skapplass, og vi har enda ikke sett noen edderkopper eller andre krypdyr i skapene. Om kvelden er ligger vi i hvert vårt myggtelt med hodelykt og leser litt bøker mens vi hører på duer, insekter og naboer småprate.

(1) Soverommet vårt (2) Klær og toalettsaker er pakket ut, og vi føler oss hjemme. (3) Irene tok med seg Kristian i kofferten (4) Her bor vi

Første uken på Haydom

Mandag var offentlig helligdag og ikke ordinær arbeidsdag. Vi oppfattet det slik at dersom folk ikke ønsket å jobbe kunne de ta fri hele dagen… En god del folk hadde tatt seg fri, men vi fikk likevel treffe mange hyggelige folk. Slik gikk dagen (og slik går de fleste dagene):

07:00
Dagen begynte med frokost klokken 07:00. På gjestehuset ble det servert hjemmelaget brød og rundstykker (ikke alt like ferskt, men vi har heldigvis brødrister) med peanøttsmør eller vanvittig søtt syltetøy hver morgen.

07:30
Etter frokost var det ”doctors meeting” på biblioteket. Her ble de nyinnlagte pasientene presentert. Noen av diagnosene var osteomyelitt, malaria, brudd, tuberkulose, leopardangrep og slangebitt. I tillegg ble alle dødsfall i løpet av siste døgn/helgen presentert og diskutert.

08:00
Etter legemøtet deltok alle ansatte, frivillige og studentene fra Haydoms egen sykepleierskole på morgenandakt i ”Sala”. Andakten var både på engelsk og swahili, så det var greit å forstå. Salmer på swahili var hakket vanskeligere, men her stemte sykepleierstudentene skikkelig i! Alle nyankomne må presenteres, og vi måtte frem og fortelle litt om hvem vi var og hva vi skulle gjøre på Haydom.

08:30
Legene og fysioterapeutene samlet seg til røntgenmøte hvor røntgenbilder og CTer ble presentert. Vi har ikke fått noe opplæring i vurdering av røntgenbilder/CT på skolen, så en del av det som ble presentert var ganske vanskelig å forstå. Bruddbilder var greit, for vi vet ganske godt hvordan skjelettet skal henge sammen. På røntgenbilder av thorax kunne vi lett se lungene, men det var ikke like lett å se forskjell på tumor, tuberkulose og væske (vi har blitt fortalt at etter en stund skal vi klare å skjelne mellom disse også).

09:00
Legene gikk ”rounds” på de forskjellige avdelingene, og vi fulgte en lege på Surgical 2(ortopedisk). Det var ganske overveldende å komme inn på sykehuset uten å være forberedt på det som møtte oss. Vi hadde blitt fortalt at det er en ganske stram lukt på sykehuset, men det er faktisk bare forbokstaven. På hvert rom lå ca 8-10 pasienter. Det er de pårørende sin oppgave å stelle, vaske og mate pasientene, så i tillegg til pasienter er det kanskje 10-12 pårørende inne på hvert rom. De fleste av disse bor til vanlig i jordhytter laget av jord og kumøkk, med dyr og ildsted inne i huset, og de har ikke innlagt varmtvann og dusj for å si det slik… De norske sykepleierstudentene har senere fortalt oss at laken ikke nødvendigvis blir skiftet, men kanskje snudd eller byttet ut med et som er litt renere. Det er ikke rart det er litt stram lukt…

Vi fikk blant annet se noen av pasientene vi hadde hørt om på legemøtet og sett røntgenbilder av. Veldig mange av pasientene henvender seg ikke til sykehuset før langt ut i sykdomsforløpet. Flere prøver først tradisjonell behandling hos en medisinmann eller venter på at det skal gå over av seg selv. Når de innser at Haydom er siste håp, og de vurderer at det er verdt å bruke penger på, kommer de. For eksempel kan infeksjon i et åpent brudd eller et sår kan være så ille at når de oppsøker sykehus er amputasjon siste utvei.

Spesielt gjorde noen pasienter inntrykk på meg første dagen: en voksen dame som var så brutalt overfalt at hun hadde flere åpne brudd i et ben, løse hudfliker, store sår, manglende fingre og store sår i hodet, en eldre dame som hadde blitt angrepet av en leopard og nesten mistet et øye og en flott, ung jente som pga betennelse i ankelen hadde måttet amputere foten under kneet.
Etter ”rounds” hadde vi ikke så mye å gjøre på sykehuset når fysioterapeuten ikke var på jobb, så vi satt med nesen i lærebøkene i noen timer før lunsj – inspirert og forvirret etter dagens inntrykk.

13:00
Lunsj på gjestehuset bestod av ris, kjøtt, salat og frukt. Enkelt og greit, men det kan fort bli kjedelig i lengden.

14:00
Etter lunsj flyttet Irene og jeg inn i det som skal være hjemmet vårt de neste 3 månedene. Klær ble pakket ut, myggnett hengt opp, skittentøy organisert, senger redd opp, sanitærforhold inspisert og til sist kom det litt pynt på veggene. Vi bor i ”studentgjestehuset” som er et todelt hus med 4 soverom i hver del. I nabodelen bor det 4 nederlendere(medisinstudenter) og inne hos oss bor det 3 norske legestudenter og 1 norsk sykepleierstudent. Vi deler stue, bakgård og tilbygg med toalett, dusj og ”vaskerom”.

16:00
Vi fikk to av de andre studentene til å vise oss ”Haydom City”. Rundt sykehuset har det vokst frem en liten landsby med omtrent 20 000 innbyggere. Det er en "handlegate" og et torg hvor man kan finne butikker, til og med mzungo-shops og en frisør som er ”also for white people”. I mzungo-shops får vi kjøpt brus, mars/snickers, kjeks, toalettpapir, Pringles, spaghetti og vaskemiddel. Ellers er det folk som sitter langs veien og selger frukt, nips og brukte klær – ikke store shoppingmuligheter for å si det sånn:) Selv om det er en god del hvite som arbeider på sykehuset virker det ikke som om barna har blitt lei av å peke og rope hver gang de ser en ”mzungo”. Det var morsomt de første gangene, men kan bli slitsomt i lengden. Inne på torget satt vi oss på ”Two Sisters Camp”, en slags café/restaurant/mzungo-shop, og koste oss med en etterlengtet, iskald Cola.

19:00
Middag sammen med alle andre som bor på gjestehuset (som består av flere hus). Ris, kjøtt, salat og frukt til middag også. Litt over syv var det som om noen har skrudd av en lysbryter, og det var plutselig bekmørkt ute. Vi fikk beskjed om ikke gå i gresset etter mørkets frembrudd uten joggesko og lommelykt fordi det er en del slanger her (uæææææsj!). Noen fortalte at de hadde sett en kobra tøffe seg utenfor et av de andre gjestehusene for en ukes tid siden. Vi gikk tilbake til huset vårt med høye skritt og trampet av gårde for å skremme bort eventuelle slanger…

22.00
Både Irene og jeg ligger med hodelykt inni hvert vårt myggnett og leser litt på sengen og grubler på hva morgendagen vil bringe.

Tirsdag, onsdag og torsdag var på mange måter lik mandagen. Samme drill om morgenen med frokost, møter og andakt, men etter røntgenmøtet på tirsdag traff vi fysioterapeuten. Han er en hyggelig fyr som ikke har det særlig travelt med å få noe gjort! Tirsdag fulgte vi han i hælene uten at vi fikk gjort noe som helst. Fra onsdag var det andre boller, det virket som om han hadde forstått at vi kunne gjøre noe av jobben hans, og da ville jo det bli mindre for han å gjøre… Oppgavene vi fikk var stort sett gangtrening med krykker, rullator eller i gangbane. Jeg ble bl.a. satt til å hjelpe en ung jente som nettopp hadde amputert foten under kneet med å lære å bruke krykker. Dette var helt nytt for meg, og da jeg lurte på om det var noe spesielt jeg måtte ta hensyn til fikk jeg til svar: ”Feel free, just do it!” Herlig veileder…

Fredag var vi med på en omreisende mor/barn klinikk, eller outreach som det kalles her, og det var veldig kjekt. Ikke kunne vi ta blodtrykk, ikke kunne vi sette vaksiner og ikke kunne vi snakke swahili, så først følte vi at vi var litt i veien. Etter hvert ble vi satt til å registrere vekten til barna som kom for å bli undersøkt, og det var greit. Når alle barna var registrert, vaksinert og veid, spiste vi ugali (maisgrøt) til lunsj under et akasie tre. Lørdag var vi på marked, og søndag var vi på sykkelsafari.

I skrivende stund er det en uke siden vi ankom Haydom for første gang. Denne uken har vært utrolig innholdsrik og lærerik. Folkene, både afrikanere og europeere, er veldig hyggelige. Landsbyen Haydom er akkurat passe stor nok, og vi har til og med funnet to butikker som selger Cola Light :) Det blir spennende å se hva de neste ukene bringer.

Turen til Haydom

Irene og jeg la ut på tur fra Dar es Salaam til Haydom uvitende om hva slags reise vi hadde foran oss. Buss fra Dar til Arusha tok 11 timer (24 000 TSH/135NOK), og her var vi deler av veien i følge med 5 medstudenter som skal være på praksis i Moshi. Selv på prinsesseklasse/superior deluxe med Scandinavian Express var bussturen ganske slitsom. Det var trangt og hett, og det første som møtte oss da vi satte oss på bussen en kakerlakk som krøp over vinduet… Fremme på terminalen i Arusha var det begynt å skumre, og det var litt skummelt da vi ble overfalt av meget pågående selgere og taxisjåfører. Heldigvis hadde vi avtalt med en taximann (som var anbefalt fra Impala Hotell) at han skulle hente oss. Han kjørte oss helt inn på det bevoktede området til Scripture Mission hvor vi overnattet trygt, godt og rimelig.

Morgenen etter kom vi oss, med god hjelp av Hussein fra Classic Tours (safariselskapet vi var på tur med), ned til Landrover Station. Jeg hadde trodd at Landrover Station var som en slags busstasjon, men det var det absolutt ikke. Det var et lite bord på et fortau i en bakgate i Arusha, og eneste som avslørte at det gikk transport derfra var butikkene som solgte kofferter i nabolokalene og en gjeng med reiseklare afrikanere som stod og ventet. Vi forvisset oss om at det var Land Cruiser og IKKE buss vi kjøpte billetter til (15 000TSH/84NOK), for vi har hørt at buss tar nærmere 13 timer istedenfor 6-7 timer. En smekk full Land Cruiser kjørte forbi, og vi pekte og lo for det var i hvert fall ikke en sånn vi skulle kjøre med. Der tok vi jammen feil, for i Land Cruiseren vi skulle av gårde med skulle også 14 andre passasjerer. I en 10 seter satt vi 17 personer, og det var vanvittig trangt. Pr tre seter satt det fire passasjerer, der noen av dem i tillegg hadde barn på fanget. Det var fire lange timer i bil frem til Mbulu. Her skulle vi ha 15 min pause, men endte opp med å vente i 2,5 timer før bilen kjørte videre. Etter enda to timer i bil kom vi frem til Haydom. Etter å ha satt av alle de andre passasjerene, og konstatert at Irene og jeg eide 2/3 av all bagasjen på taket av bilen, ble vi kjørt inn på sykehusområdet og helt til døren på gjestehuset. Her ble vi møtt av flere norske – en liten norsk koloni i Tanzania :) Herlig å være fremme!

Dar es Salaam

Etter et dogn alene i Arusha og 9 timer pa buss ankom jeg Dar es Salaam sondag kveld. Det var veldig kjekt a treffe alle de andre norske studentene. Mitt andre eventyr i Tanzania kan begynne!

Planen er at vi skal delta pa et kurs pa "Institute of Social Work" denne uken. Fra fjorarets elever fikk vi vite at det var middels interessant og ganske mye venting. Det kan bekreftes allerede :) Allerede mandag morgen fikk vi en forsmak pa "african time" da vi matte vente i 2 timer for vi ble hentet fra hotellet, og enda noen timer for selve programmet begynte. De to forste dagene har forsavidt vert ganske interessante, men det er greit at kurset ikke varer mer enn en uke ;) Varmen gjor det ogsa ganske vanskelig a holde konsentrasjonen oppe, det er hett og hoy luftfuktighet her.

KILIMANJARO, for en opplevelse

Fredag 26. Desember
Vi reiste fra Arusha til Marangu, en liten landsby ved foten av Kilimanjaro. Her møtte vi guidene som skulle være med oss på fjellet, og de viste oss rundt i landsbyen. Siden det var andre juledag begynte vi dagen med besøk i både luthersk og katolsk kirke. Videre gikk turen gjennom banan- og kaffeplantasjer, og vi besøkte et lokalt ølbryggeri som laget bananøl vi fikk smake på. Vi fikk servert en herlig lunsj hjemme hos den ene guiden. Det var spennende å få komme inn i hjemmet deres og se hvordan folk lever i dette området. Kvelden ble brukt til pakking og forberedelse til turen.

Lørdag 27. Desember
Etter frokost på hotellet kjørte vi til gaten til Kilimajaro nasjonalpark, 1 970 m.o.h., hvor vi møtte guider og bærere. Vi var 7 personer som skulle gå turen, inkludert turleder Marit Andreassen. I tillegg hadde vi totalt 19 personer som fulgte oss. Av disse var det 3 guider som gikk sammen med oss hele turen. Vi skulle ikke bære noe annet enn dagstur sekk selv, så all bagasjen ble tatt av bærere. I tillegg til vår bagasje, måtte alt som trengtes av mat, vann, kokeutstyr og gass til alle dagene i fjellet bæres fra Marangu. Til sammen ble dette en god del utstyr, og på grunn av en regel som sier at bærere ”kun” får bære 20KG på hodet hadde vi såpass mange bærere osv. Kokker, assistenter og bærere så vi ikke så mye til i løpet av dagene, de hadde et helt annet tempo enn oss oppover bakkene:).

Vi gikk i 5 timer (10 km) gjennom regnskogen til MANDARA, 2 700 m.o.h., hvor vi ble innlosjert i ”Norad-hytter”. Etter endt vandreetappe fikk vi servert kaffe, te, kakao, saft, peanøtter, popcorn og annen snacks i ”mathytten”. Deretter fulgte formiddagshvil, middag, ettermiddagshvil og leggetid.

Søndag 28. Desember
Vi ble vekket tidlig av at kjøkkenhjelperne kom på hyttedøren med vaskevann og te/kaffe, ganske luksus med te i soveposen når det er kaldt ute :) . Frokost klokken 07.00 bestod av grøt, omelett, brød og frukt. Etter frokost fikk vi utdelt proviant til turen: 3-5 liter vann og en stor matpakke. Vi begynte å gå i 8-tiden, og brukte ca 8 timer på å gå 12 km. På grunn av tynn luft gikk vi svært sakte, pole-pole, oppover. Vi startet dagen med å gå i regnskog, men kom etter hvert høyere opp og landskapet ble mer åpent og vi kunne skimte toppen langt, langt foran oss. Alle turdeltagerne var ivrige fotografer, så det ble ganske mange fotostopp oppover i bakkene. I tillegg skulle alle drikke store mengder væske, så det ble en del toalettstopp også... Fremme i HOROMBO, 3 720 m.o.h., fikk vi igjen drikke og snacks før vi slappet av utover ettermiddagen. Flere i gruppen kjente symptomer på høydesyke med hodepine, kvalme, tretthet og oppkast.

Mandag 29. Desember
Denne dagen var en akklimatiseringsdag for å bedre tilpasse oss høyden, vi skulle gå en tur, og overnatte på HOROMBO en natt til. Vi spiste frokost, pakket dagstursekken og satte nesen mot MAWENZI HUT, 4 600 m.o.h. Vi brukte vel 5 timer på den 6 km lange (eller korte om du vil) turen. De siste bakkene opp til hytten gikk jeg nok ikke sakte nok, for da jeg kom opp til hytten var jeg ikke helt i form. Etter litt drikke og mat var alle på bena igjen og turen ned igjen gikk adskillig lettere enn opp.

Tirsdag 30. Desember
Vi pakket sakene igjen og gikk fra HOROMBO til KIBO, 4 700 m.o.h. Det var en laaaang dag med mange pauser. Terrenget vi gikk i var ørkenlandskap, kaldt og støvete. Veien var lett og fin uten særlig mange bratte partier, men den tynne luften gjorde turen veldig slitsom. Spesielt de siste hundre høydemeterne var tunge, og formen min var ikke på topp (det kjentes litt ut som feber, migrene og spysyke samtidig). Da vi endelig nådde KIBO-leiren, som er siste stoppested før oppstigningen til toppen, var det rett i seng for å sove noen timer. Flere i gruppen kjente nå symptomer på høydesyke, men heldigvis var ingen var alvorlig syke. Turleder hadde med et lite apparat som måler oksygenopptaket (et oksymeter), og kontrollerte de som følte seg dårlig, så vi var i gode hender.

Onsdag 31. Desember – Nyttårsaften
Vi ble vekket litt før midnatt for å spise ”frokost” før vi kledde oss og gjorde oss klar for siste etappe. Utstyrt med hodelykt, gåstaver og kledd for 15 kuldegrader begynte vi oppstigningen. Det var bekmørkt ute og det eneste vi så var noen meter med sti og personen som gikk foran oss. Vi gikk sikk-sakk i et kjempestort, kjempebratt ”grustak”. Noen mener at man går om natten for å ikke bli vettskremt av utsikten man etter hvert vil få nedover, mens hovedgrunnen nok er den fantastiske soloppgangen man kan nyte fra toppen hvis man når den på morgenkvisten.

Vi gikk saktere enn jeg noen gang har gjort før, very pole-pole! Ingen snakket, alle konsenterte seg om å sette ene foten foran den andre uten å snuble eller bruke unødvendig mye krefter. Da vi kom til Hans Mayers Cave, 5 151 m.o.h., hadde vi en kort spisepause men man har liten matlyst på den tiden av døgnet i slike høyder! På ca 5 300 m.o.h. måtte dessverre et av gruppemedlemmene snu. Jeg var ikke så langt fra å bli med nedover jeg også, men sta som jeg er fortsatte jeg oppover.

Solen gikk opp en stund før vi nådde toppen, men jeg tror ikke noen av oss var i form til å nyte den. Omtrent klokken 06:30 kom vi opp på kraterkanten ved GILMANS POINT, 5 681 m.o.h. Jeg husker lite fra det som skjedde på toppen, bare at jeg var svimmel, kvalm og ganske fornøyd med å ha klart å komme meg opp! Etter en kort fotosession fikk jeg beskjed av guiden om å snu nesen nedover igjen. Helst ville jeg nok gått videre til UHURU PEAK som er det høyeste punktet på kraterkanten, men da hadde jeg ikke klart å komme meg ned igjen for egen maskin. (På forhånd hadde jeg sagt at det er ikke så kult trasse seg videre hvis det betyr at man må bæres ned igjen, jeg ville ikke utsette de andre i gruppen eller guidene for det…) Resten av gruppen nådde UHURU PEAK, 5 895 m.o.h., etter ca 1,5 timer tur videre.

Turen nedover den bratte fjellsiden var mye lettere enn oppover, men det var ikke bare enkelt når man var litt svimmel og sliten. Vel nede på KIBO var det rett i soveposen for å få seg noen timer på øyet før vi gikk videre ned til HOROMO. På HOROMBO feiret vi nyttårsaften og at vi hadde nådd toppen. Alle var veldig slitne, og jeg tror det er første gang jeg har vært i seng ca 21.00 på en nyttårsaften (!!).

Torsdag 1. Januar
Vi stod opp tidlig og gikk ned til MANDARA for å spise lunsj. Derfra gikk vi helt ned til parkinngangen og turen var plutselig over. Ved inngangen til parken fikk vi hver vår flaske Coca Cola som faktisk smakte helt fantastisk J (Ruten vi gikk heter egentlig Marangu-route, men den kalles også Coca Cola ruten). Utenfor møtte vi alle bærerne, guidene osv, og hadde en liten avslutning. Vi takket for deres innsats og gav dem tips og turutstyr vi ønsket å gi bort, de sang Kilimanjarosangen for oss, vi tok gruppebilde og de som nådde en av toppene fikk utdelt diplom.

Toppen av Afrika!

Etter fem dagers blodslit naadde jeg toppen av Afrika. Oppdatering kommer.



Jambo, Jambo bwana,
Habari gani,
Mzuri sana.


Wageni, Wakaribishwa,
Kilimanjaro yetu Hakuna Matata.